38— Hvile og åndelig fornyelse

Da disiplene kom tilbake fra sin mi- sjonsreise, samlet de seg igjen omkring Jesus og «fortalte ham alt det de hadde gjort og hva de hadde lært folket. Og han sa til dem: «Kom med til et ensomt sted, hvor vi kan være alene, og hvil litt!” For det var så mange som kom og gikk, at de ikke engang fikk tid til å spise”. AoO4 309.1

Disiplene kom til Jesus og fortalte ham alt sammen. Deres fortrolige for-hold til ham gav dem mot til å legge frem for ham både deres gode og mind-re gode erfaringer, deres glede over re-sultatene av sitt arbeid, og sorgen over sine mangler, feil og svakheter. De hadde begått feil i begynnelsen av sitt arbeid som evangelister, og da de åpenhjertig fortalte Jesus det de hadde opplevd, så han at de trengte mye undervisning. Han så også at de var blitt slitne av arbeidet, og at de trengte hvile. AoO4 309.2

Der hvor de nå var, kunne de ikke få den ro de trengte, f or «det var så man-ge som kom og gikk, at de ikke engang fikk tid til å spise”. Folk flokket seg omkring Jesus, ivrige etter å bli hel-bredet og etter å lytte til hans ord. Mange følte seg dratt til ham, for han syntes å være selve kilden til alle vel-signelser. En hel del av dem som den gang flokket seg omkring Jesus for å få heisens kostelige gave, tok imot ham som sin frelser. Mange andre som var redde for å bekjenne ham på grunn av fariseerne, vendte om da Den Hellige Ånd ble gitt, og de erkjente overfor de arge prestene og rådsherrene at han var Guds Sønn. AoO4 309.3

Kristus lengtet nå etter å kunne trekke seg litt tilbake for å være sam-men med disiplene, for han hadde mye han gjerne ville snakke med dem om. I sitt arbeid hadde de fått prøve hva det ville si å komme i konflikt med andre og møte motstand på forskjellige måter. Hittil hadde de rådført seg med Kristus om alt. Men nå hadde de vært alene en stund, og somme tider hadde det vært svært vanskelig for dem å vite hva de skulle gjore. Men de hadde også funnet stor oppmuntring i sitt arbeid, for Kristus hadde ikke sendt dem av sted uten sin Ånd, og ved tro på ham hadde de utført mange mi-rakler. Men nå trengte de å nære seg av livets brød. De trengte å komme til et ensomt sted der de kunne rådføre seg med Jesus og få veiledning om sin fremtidige gjerning. AoO4 309.4

Og han sa til dem: «Kom med til et ensomt sted hvor vi kan være alene, og hvil litt!” Kristus er full av omsorg og medfølelse med alle som er i hans tje-neste. Nå ville han vise disiplene at Gud ikke krever offer, men barmhjer-tighet. De hadde lagt hele sin sjel i ar-beidet for menneskene, og dette holdt på å tappe dem for krefter både fysisk og mentalt. Nå var det deres plikt å hvile. AoO4 310.1

Fordi disiplene hadde opplevd frem-gang i arbeidet, var det fare for at de skulle stole på seg selv, at de kunne nære åndelig hovmod og på den måten falle for Satans fristelser. En stor gjer-ning lå foran dem, og fremfor alt måtte de lære at deres styrke ikke var i dem selv, men i Gud. Likesom Moses i Sinai-ørkenen, som David blant fjel-lene i Judea eller Elia ved bekken Krit, trengte disiplene å komme bort fra sin travle virksomhet, og ha samfunn med Jesus, med naturen og med hverandre. AoO4 310.2

Mens disiplene hadde vært borte på sin misjonsreise, hadde Jesus besøkt andre byer og landsbyer hvor han hadde forkynt evangeliet om riket. Det var omtrent på denne tiden han fikk vite at Johannes var død, Denne begivenheten var en levende påmin-nelse om hvordan hans egen vei måtte ende. Skyggene var i ferd med å samle seg tett omkring hans sti. Prester og rabbinere var hele tiden på vakt for å planlegge hans død. Spioner fulgte ham i hælene, og overalt rottet de seg sammen mot ham. AoO4 310.3

Nyheten om at apostlene forkynte overalt i Galilea, nådde Herodes og gjorde ham oppmerksom på Jesus og hans gjerning. «Dette er døperen Jo-hannes,» sa han. «Han er stått opp fra de døde.” Herodes gav uttrykk for at han gjerne ville møte Jesus. Han var i stadig frykt for at det i hemmelighet ble forberedt en oppstand med tanke på å avsette ham og rive jødefolket løs fra romernes åk. En utilfreds og opp-rørsk stemning gjorde seg mer og mer gjeldende i befolkningen. Det var åpenbart at Kristi offentlige virksom-het i Galilea ikke kunne fortsette stort lenger. Begivenhetene i forbindelse med hans lidelse nærmet seg, og han lengtet etter å være for seg selv en stund. AoO4 310.4

Dypt bedrøvet hadde disiplene til Johannes båret hans maltrakterte le-geme bort for å begrave det. Så gikk de bort og «fortalte alt til Jesus”. Disse disiplene hadde vært misunnelige på Jesus da det så ut som om han drog folket bort fra Johannes. De hadde gjort felles sak med fariseerne og an-klaget ham da han spiste sammen med tollerne i gjestebudet hos Matteus. De hadde tvilt på hans guddommelige mi-sjon fordi han ikke fikk satt Johannes fri. Men nå da læreren deres var død, lengtet de etter trost i sin store sorg, og etter veiledning om deres fremtidige gjerning. Derfor kom de til Jesus og knyttet sine interesser til hans. Også de trengte en stille tid sammen med Jesus. AoO4 310.5

I nærheten av Betsaida, ved den nordre enden av sjøen, var det et øde område der det på denne tiden var vår- grønt og vakkert. Dette var et kjærkomment tilfluktssted for Jesus og disiplene hans. De gikk i båten og satte over sjøen til dette stedet. Her ville de kunne være borte fra ferdselsveiene og byens mas og uro. Naturomgivel- sene var i seg selv en hvile, en behagelig avveksling for sinnet. Her kunne de lytte til Kristi ord uten å måtte høre på de skriftlærdes og fariseernes anklager. Her kunne de ha noen deilige dager sammen med Jesus. AoO4 311.1

Den hvile Jesus og disiplene søkte, var ikke til selvisk nytelse. Den tiden de tilbrakte borte fra andre, ble ikke brukt til å ha det hyggelig og behagelig. De samtalte om Guds verk og muligheten for å kunne arbeide mer effektivt. Disiplene hadde vært sammen med Jesus, og de forstod ham. Han behøvde derfor ikke tale i lignelser til dem. Han rettet på deres feil og forklarte hvordan de best kunne få folk i tale, og han åpnet sannhetens guddommelige skatter på en mer fullstendig måte for dem. De ble opplivet av Guds kraft og inspirert med håp og nytt mot. AoO4 311.2

Selv om Jesus kunne gjøre mirakler og hadde gitt disiplene makt til å gjøre det samme, påla han sine slitne hjelpere å gå avsides ute på landet for å hvile. Da han sa at høsten var stor og arbeiderne få, var det ikke for å fortelle disiplene at de måtte arbeide uten stans. Han sa: «Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.» ^{1Matt 9,38} Gud har gitt hvert menneske en gjerning i samsvar med den enkeltes dugelighet. Han vil ikke at bare noen få skal overlesses med ansvar, mens andre ikke har noen byrde og sjelekamp. AoO4 311.3

Kristi medfølende ord til disiplene gjelder like meget hans tjenere i dag. «Kom med til et ensomt sted, ...og hvil litt!” sier han til dem som er trette og slitne. Det er ikke klokt stadig å være tynget av arbeid og stress, selv når det gjelder omsorgen for andre menneskers åndelige behov. På den måten blir ens eget åndelige liv forsømt, og sinnets og kroppens krefter blir overbelastet. Det kreves selvfornektelse og offer av Kristi disipler. Men de må passe på at de ikke blir så overivrige at Satan benytter seg av den menneskelige svakhet til skade for Guds verk. AoO4 311.4

De skriftlærde mente at religionsutøvelse krevde hvileløs aktivitet. De var avhengige av en eller annen ytre handling for å vise sin overlegne fromhet. Men dermed skilte de seg fra Gud og bygde sin fromhet på selvgodhet. Den samme fare eksisterer fremdeles. Når aktiviteten øker, og menneskene har fremgang i sin gjerning for Gud, kan de lett komme til å sette sin Ut til menneskelige planer og metoder, og til å be mindre og ha mindre tro. AoO4 311.5

Lik disiplene står vi i fare for å glemme vår avhengighet av Gud, og søke frelse i vår egen virketrang. Vi trenger stadig å feste blikket på Jesus og erkjenne at det er hans kraft som utretter alt sammen. Mens vi skal ar-beide alvorlig for å frelse dc fortapte, må vi også ta tid til stille ettertanke, bønn og studium av Guds ord. Bare det arbeid som blir utført under mye bonn og som blir helliget ved Kristi fortjeneste, vil til sist vise seg å ha virket til det gode. AoO4 311.6

Ingen annen har noen gang i sitt liv vært så neddynget av arbeid og ansvar som Jesus var. Likevel brukte han mye tid i bønn, og var i uavlatelig samfunn med Gud. I omtalen av hans liv på jorden finner vi gang på gang ord som disse: Tidlig om morgenen, «mens det ennå var helt mørkt, stod han opp og gikk ut til et ensomt sted og bad der”. «Store flokker strømmet til for å høre ham og bli helbredet for sine sykdommer. Men selv trakk han seg ofte tilbake til ensomme steder og bad der.» «En gang på denne tiden gikk han opp i fjellet for å be, og hele natten var han der i bønn til Gud.» ^{2Mark 1,35; Luk 5,15.16; 6,12} AoO4 312.1

I et liv som helt var viet til gagn for andre, var det nødvendig for Jesus å trekke seg tilbake fra ferdselsårene og f ra mengden av mennesker som f ulgte ham dag etter dag. Han måtte trekke seg bort fra den stadige aktivitet og nærkontakt med mennesker i nød for å søke ensomhet og uforstyrret samfunn med sin Far. Fordi han var ett med menneskene og hadde deres behov og svakheter, var han helt avhengig av Gud. På det hemmelige bønne- stedet søkte han guddommelig kraft, så han kunne gå styrket ut til sine plikter og prøver. I denne syndens verden hadde Jesus sjelelige kamper og kvaler. I samfunnet med Gud kunne han kaste av seg sorgens byrder som holdt på å knuse ham. Her fant han trost og glede. AoO4 312.2

I Kristus nådde menneskehetens rop frem til den uendelige miskunns Far. Som menneske bønnfalt han Gud inntil hans menneskelighet var fylt med en himmelsk kraft som skulle forene det menneskelige med det guddommelige. Gjennom et stadig samfunn med Gud mottok han liv fra ham, så han kunne gi liv til verden. Hans erfaring må også bli vår. AoO4 312.3

«Kom med til et ensomt sted,” sier han til oss. Hvis vi etterkom hans ord, ville vi bli sterkere og gjøre mer nytte. Disiplene holdt seg nær til Jesus. De fortalte ham alt, og han oppmuntret og underviste dem. Hvis vi i dag ville ta oss tid til å gå til Jesus og fortelle ham om våre behov, ville vi ikke bli skuffet. Han ville være ved vår side for å hjelpe oss. Vi må være mer likefremme og ha større tiltro og tillit til vår frelser. Han som kalles «Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste», og som det er skrevet om at «herreveldet er lagt på hans skulder”, er den underfulle rådgiveren. Vi blir oppfordret til å be ham om visdom. Han «gir til alle, villig og uten bebreidelser”. ^{3Jes 9,6; Jak 1,5} AoO4 313.1

De som blir opplært av Gud, bør ikke leve på verdslig vis og følge verdens skikker eller praksis. Enhver trenger en personlig erfaring når det gjelder å oppnå kunnskap om Guds vilje. Hver enkelt må høre ham tale til hjertet. Når alle andre stemmer tier, og vi venter i stillhet, vil sjelens taushet gjøre at Guds stemme høres desto klarere. Han sier til oss: «Stans og innse at jeg er Gud!» ^{4Sal 46,11} Bare hos ham kan vi finne sann hvile. Dette er den virk- ningsfulle forberedelse til all gjer-ning for Gud. Midt i den travle mengden og det stress som livets intense aktiviteter fører med seg, vil det menneske som er blitt fornyet på denne måten, være omgitt av en atmosfære av lys og fred. Livet vil bli som en deilig duft og åpenbare en guddommelig kraft som vil påvirke andre mennesker. AoO4 313.2