46— På Forklarelsens berg

Det lir mot kveld. Jesus kaller tre av disiplene, Peter, Jakob og Johannes, bort til seg og fører dem tvers over markene og oppover en ujevn sti til et øde høydedrag. Hele dagen har han og disiplene undervist mens de var på vandring. Turen oppover fjellsiden gjør dem enda mer trette. Kristus har løftet byrden fra sinn og kropp hos mange som led ondt, og har sendt ny livskraft gjennom deres skrøpelige lemmer. Men han er selv underlagt menneskelige kår, og i likhet med disiplene blir han sliten mens de beveger seg oppover. AoO4 361.1

Solen er i ferd med å gå ned, men skinner ennå på fjelltoppen og forgyl-ler stien de går på. Men snart forsvin-ner lyset både fra fjell og dal, og solen blir borte under horisonten i vest. Ikke lenge etter er de enslige vandrere hyl-let inn i nattemørket. De dystre omgi-velsene stemmer overens med deres triste tilværelse, der skyene samler seg tettere og tettere rundt dem. AoO4 361.2

Disiplene våger ikke å spørre Jesus hvor han skal hen, eller hva hensikten er. Ofte har han vært hele netter i bønn oppe i fjellene. Han som selv dannet fjell og dal, kjenner seg hjem-me i naturen og gleder seg i dens stillhet. Jesus går foran og disiplene følger etter. Likevel undrer de seg over hvorfor han skulle ta dem med på denne slitsomme turen oppover dalsiden når de er så trette, og han selv også trenger hvile. AoO4 361.3