20.—Samuel — profet, prest og dommer

Elkana var en levitt fra Efraim-fjellene. Han var en velstående og innflytelsesrik mann som fryktet Herren. Hans kone Hanna var en meget from kvinne. Hun var vennlig og beskjeden. Dessuten var hun preget av et dypt alvor og hadde en sterk tro. AO2 157.1

Men dette gudfryktige ekteparet hadde ikke fått del i den velsignelsen som hver eneste hebreer lengtet etter, for det lød ingen glade barnestemmer i hjemmet deres. For å føre slektsnavnet videre tok mannen en hustru til, slik mange hadde gjort før ham. Det var mangel på tro som fikk ham til å gjøre dette, men det var ingen lykkelig løsning. Riktignok kom det både sønner og døtre i familien, men det gikk ut over gleden og skjønnheten i det hellige forhold som Gud hadde innstiftet, og freden i hjemmet ble ødelagt. Peninna, den nye konen, var misunnelig og smålig og opptrådte både stolt og uforskammet. Hanna syntes alt var håpløst og at livet var en tung byrde. Men hun bar prøvelsen med ydmykhet og uten å klage. AO2 157.2

Elkana overholdt nøye de religiøse forskriftene. Offertjenesten foregikk fremdeles i Sjilo. Men på grunn av uregelmessigheter i tjenesten behøvde han ikke å møte frem ved helligdommen, selv om han var levitt og skulle ha medvirket der. Likevel drog han opp til de årlige høytidene sammen med sin familie for å tilbe og bringe sitt offer. AO2 157.3

Det dårlige forholdet i hjemmet gjorde seg også gjeldende under de religiøse festene i forbindelse med gudstjenesten. Skikken var at hele familien tok del i et høytidelig, men gledesfylt festmåltid etter at takkofferet var frembåret. Da pleide Elkana å gi barnas mor en porsjon, og deretter en til hver av sønnene og døtrene. Men for å vise at han elsket Hanna like meget som om hun hadde en sønn, gav han henne en dobbelt porsjon. Dermed ble den andre konen sjalu. Hun gjorde krav på førsteplassen fordi Gud hadde vist henne en så stor gunst. Dessuten hånet hun Hanna fordi hun var barnløs, og påstod at det var et uttrykk for Guds mishag. AO2 157.4

Dette gjentok seg år etter år inntil Hanna ikke kunne holde det ut lenger. Hun kunne ikke skjule sin sorg, men gråt uhemmet og forlot festen. Forgjeves forsøkte mannen å trøste henne: «Hvorfor gråter du, Hanna, og hvorfor spiser du ikke? Hvorfor er du så sorgfull? Er ikke j eg mer for deg en ti sønner?» AO2 158.1