22.—Nedtur for nasjonen

Elis familie skulle ha enda en advarsel. Gud kunne ikke lenger meddele seg til øverstepresten og sønnene hans. Deres synder var som en tett sky som skilte dem fra Den Hellige Ånd. Men midt i all den ondskap som Samuel var omgitt av, fortsatte han å være tro mot Herren. Som profet for Den Høyeste ble det betrodd ham å kunngjøre dommen for Elis familie. AO2 169.1

«I de dager kom det sjelden ord fra Herren, og av syner var det få.» Så var det en gang Eli lå inne på rommet sitt. Øynene hans hadde begynt å svekkes, så han ikke kunne se godt. Guds lampe var enda ikke sloknet, og Samuel lå i Herrens tempel, der Guds paktkiste stod. Da ropte Herren på Samuel. AO2 169.2

Samuel trodde det var stemmen til Eli han hørte, og skyndte seg bort dit presten lå. Så sa han: «Her er jeg; du ropte på meg.» Men Eli svarte: «Nei, jeg ropte ikke på deg. Gå og legg deg igjen!» Tre ganger ble det ropt på Samuel, og tre ganger svarte han på samme måte. Nå var Eli overbevist om at det hemmelighetsfulle kallet var fra Gud. AO2 169.3

Herren hadde gått utenom sin utvalgte, hvithårede tjener og i stedet meddelt seg til et barn. Dette var i seg selv en bitter, men fortjent irettesettelse til Eli og familien hans. Eli ble likevel ikke misunnelig. Han gav Sa-muel beskjed om at hvis det ble ropt på ham igjen, skulle han svare: «Tal, Herre, din tjener hører!» Enda en gang hørtes stemmen, og Samuesvarte: «Tal, din tjener hører!» Sa overveldet var han over at den store Gud ville henvende seg til ham, at han ikke husket nøyaktig det Eli hadde bedt ham om å si. AO2 169.4