24. — Fra teokrati til monarki

Israel ble styrt i Guds navn og med hans autoritet. Moses, de sytti eldste, høvdingene og dommerne hadde bare som oppgave å håndheve de lover Gud hadde gitt. De hadde ingen myndighet til å vedta nye lover for landet. Dette var betingelsen for at Israel fortsatt skulle eksistere som en nasjon. Fra slekt til slekt fremstod det gudsinspirerte personer som underviste folket og håndhevet lovene. AO2 187.1

Herren forutså at Israel ville be om en konge. Men han kunne ikke forandre de grunnreglene som nasjonen var forankret på. Kongen skulle være Guds viseregent. Gud skulle fremdeles være overhode for nasjonen, og hans lov skulle være landets grunnlov. AO2 187.2

Da israelittene først slo seg ned i Kanaan, anerkjente de prinsippene for teokratiet, og nasjonen hadde fremgang under Josvas ledelse. Men etter hvert som folketallet økte, og de hadde samkvem med andre folkeslag, skjedde det en forandring. Folket tok etter mange av skikkene hos sine hedenske naboer, og oppgav dermed mye av sin egenart. AO2 187.3

Litt etter litt mistet de aktelsen for Gud og verdsatte ikke lenger sin status som Guds utvalgte folk. De ble tiltrukket av hedenske kongers pomp og prakt og gikk trett av sitt eget nøysomme levesett. Misunnelse og mis-tenksomhet oppstod mellom stammene, og indre stridigheter svekket dem. Hedenske fiender var en stadig trusel, og folket følte seg overbevist om at hvis de skulle kunne hevde sin plass blant nasjonene, måtte de samle seg under en sterk, sentral myndighet. Etter hvert som de fjernet seg fra Guds lov, ønsket de å frigjøre seg fra hans herredømme. Slik gikk det til at kravet om en konge grep om seg i hele Israel. AO2 187.4

Siden Josvas dager hadde landet aldri vært styrt med slik visdom og dyktighet som under Samuel. Gud hadde innsatt Samuel som dommer, profet og prest. Med utrettelig og uselvisk iver arbeidet han for folkets Ye og vel, og nasjonen blomstret under hans kloke ledelse. Orden ble gjenopprettet, gudsfrykt kom til heder og verdighet, og misnøyens ånd ble for en tid holdt i tømme. Men etter som årene gikk, ble han nødt til å dele lederansvaret med andre. Han valgte de to sønnene sine som medhjelpere. Samuel fortsatte å utøve sine embetsplikter i Rama, mens de to sønnene ble sendt til Be’ er-Sjeba for å overvåke lov og rett langs grensen i sør. AO2 187.5

Folket gav sin fulle tilslutning til at Samuel innsatte sønnene i denne tjenesten. Men de var ikke verdige den tillit faren viste dem. Gjennom Moses hadde Herren gitt folket klare pålegg om at dommerne skulle dømme rettferdig, gi enker og farløse en rettvis be-handling, og ikke ta imot bestikkelse. Men Samuels sønner søkte urett vinning, tok imot bestikkelser og fordreide retten. De holdt seg ikke etter de retningslinjer han hadde forsøkt å innprente i dem, og tok ikke eksempel av sin fars rene og uselviske liv. Ad-varselen Gud hadde gitt Eli, hadde ikke gjort et så sterkt inntrykk på Samuel som den burde. Også han hadde vært altfor ettergivende overfor sønnene, og nå viste det seg i deres natur og oppførsel. AO2 188.1