25. — Krig med filisterne

Etter det store folkemøtet i Gilgal oppløste Saul den store hæren han hadde mobilisert for å slå ammonittene. Han beholdt bare to tusen mann under sin kommando i Mikmas, mens tusen mann skulle være stasjonert i Gibea under sønnen Jonatans ledelse. Her gjorde Saul en alvorlig feil. Hæren hadde fått nytt håp og mot etter seieren, og hvis Saul straks hadde tatt kampen opp mot andre fiender, kunne det hatt avgjørende betydning for nasjonens frihet. AO2 199.1

Men filisterne var hele tiden i full aktivitet. Siden nederlaget ved EbenEser hadde de beholdt enkelte fjellfestninger innenfor Israels område. Nå satte de seg fast i selve hjertet av landet. Filisterne var langt overlegne både når det gjaldt våpen og utstyr. Så lenge undertrykkelsen varte, for-søkte de å øke sin makt ved å forby israelittene å smi jern for å hindre dem i å lage krigsvåpen. Etter fredsslutningen måtte israelittene fortsatt ty til filisternes garnisoner for å få utført den slags arbeid. AO2 199.2

Israelittene hadde i stort monn forsømt å skaffe seg krigsvåpen. Dels skyldtes det trang til makelighet, dels mangel på kampmoral som følge av langvarig undertrykkelse. Når de gikk i krig, brukte de buer og slynger. Slike redskaper kunne de skaffe seg. Men det var bare Saul og Jonatan som hadde spyd og sverd. AO2 199.3

Det var ikke før enn i det annet år av Sauls regjering at det ble gjort noe forsøk på å slå filisterne. Det var kongesønnen Jonatan som først slo til da han erobret garnisonen i Gibea. Filisterne var opprørt over dette nederlaget og gjorde seg klar til et lynangrep mot Israel. Krigstrompetene gjallet utover hele landet med kunngjøring om mobilisering av alle vå-penføre menn, også fra stammene på den andre siden av Jordan. De skulle samles i Gilgal, og folket møtte villig frem. Filisterne hadde samlet en veldig hær ved Mikmas — «tre tusen vogner og seks tusen hestfolk, og fotfolk så mange som sanden på havets strand». AO2 199.4

Da nyheten om dette nådde Saul og hæren hans i Gilgal, ble folket skremt ved tanken på de veldige styrkene de skulle kjempe mot. De var ikke forberedt på krig, og mange var så vettskremte at de ikke våget å møte fienden. Noen satte over Jordan, andre gjemte seg i huler og jordganger mellom de mange steinknausene. Da tiden for angrepet nærmet seg, var det stadig flere som deserterte. De som ble igjen, fryktet det verste. AO2 200.1