28.—David og Goliat

Da kong Saul ble klar over at Gud hadde forkastet ham, og han følte tyngden av Samuels anklage, ble han fylt av trass og fortvilelse, men det var ikke ekte anger som fikk ham til å bøye sitt stolte hode. AO2 220.1

Han hadde ingen klar forståelse av hvor avskyelig hans synd var, og gjorde heller ikke noe i retning av å endre livskurs. I stedet følte han at det var urettferdig av Gud å avsette ham som konge og hindre hans etterkommere i å arve tronen. Hele tiden var han plaget av tanken på den ulykke som snart skulle ramme hans familie. Han mente at den tapperhet han hadde lagt for dagen i oppgjøret med fienden, burde oppveie hans ulydighet. Han fant seg ikke ydmykt i straffen fra Gud, men ble desperat i sitt hovmod, slik at han holdt på å miste forstanden. AO2 220.2

Rådgiverne foreslo at Saul skulle få tak i en som var flink til å spille, i håp om at de milde tonene ville dempe hans opprørte sinn. Gud sørget for at de hentet David som var en dyktig harpespiller. Hans oppløftende og inspirerende spill hadde den ønskede virkning. Tungsinnet som lå lik en mørk sky over Saul, forsvant som ved et trylleslag. AO2 220.3

David drog tilbake til saueflokken oppe i fjellene når Saul ikke lenger trengte ham. Alltid var han preget av ydmykhet i sinn og fremferd. Hver gang det var nødvendig, ble han kalt tilbake for å mildne kongens opprørte sinn inntil den onde ånden forlot ham. Saul la ikke skjul på at han satte pris på David og hans spill. Likevel følte David seg glad og lettet hver gang han forlot kongens hus for å dra tilbake til fjellet og beitemarkene. AO2 220.4

David vant stadig mer velvilje både hos Gud og mennesker. Han var blitt opplært til å tjene Gud, og nå var han mer enn noen gang tidligere innstilt på å gjøre hans vilje. AO2 220.5

Nye problemer opptok ham. Han hadde oppholdt seg ved kongens hoff og hadde oppdaget hvilket ansvar kongeverdigheten innebar. Han hadde sett hvilke fristelser Saul var utsatt for, og hadde fått innblikk i noe av det som preget hans natur og atferd. Han hadde sett at sorgen kastet mørke skygger over kongeverdigheten, og han visste at Sauls familie slett ikke var lykkelig. Alt dette gjorde at Israels fremtidige konge følte seg ille til mote. Men når han gikk i dype tanker og var plaget av angst og bekymring, hentet han harpen og lokket frem toner som vendte tankene til ham som er alle gode gavers giver. På den måten fordrev han de tunge skyene som syntes å formørke fremtiden. AO2 220.6

Gud lærte David å være tillitsfull. På samme måte som Herren tidligere hadde forberedt Moses for hans gjerning, dyktiggjorde han nå Isais sønn til å bli leder for sitt utvalgte folk. Mens David gjette saueflokken, lærte han å forstå hvilken omsorg den store hyrden har for sin hjord. AO2 221.1

I de ødslige fjell og de ville bergkløfter der David streifet omkring med saueflokken, fantes det også mange rovdyr. Ikke sjelden hendte det at sauene ble angrepet av en løve som holdt seg skjult i krattet langs Jordan-elven, eller av en bjørn som kom frem fra en hule mellom fjellene. Som skikken var den gangen, hadde David ikke andre våpen enn en slynge og en hyrdestav. Men ganske tidlig viste han at han hadde både mot og krefter til å beskytte dyrene som han hadde ansvar for. AO2 221.2

Da David senere skildret sitt møte med ville dyr, sa han: «Din tjener har ofte gjett småfeet for sin far. Kom det da en løve eller en bjørn og tok en sau i flokken, sprang jeg etter den, slo den og rev sauen ut av gapet på den. Og reiste den seg mot meg, tok jeg den i ragget og slo den i hjel.» AO2 221.3

Slike opplevelser viste at David var en modig mann, og de bidrog til å øke hans tapperhet og styrke hans tro. Allerede før han ble kalt til Sauls hoff, hadde han utmerket seg ved sin tapperhet. Den tjenestemannen som gjorde kongen oppmerksom på David, omtalte ham som «en sterk og djerv kriger». Og så føyde han til: «Herren er med ham.» AO2 221.4