1.—Tilbake til ørkenen

Under ørkenvandringen som varte i nesten førti år, var israelittene tapt for den øvrige verden. Moses uttrykker det slik: «Det var gått trettiåtte år fra vi forlot Kadesj-Barnea, til vi gikk over Sered-bekken. Da var hele det gamle slektledd av våpenføre menn i leiren utdødd, slik Herren hadde sverget at det skulle gå dem. Herrens hånd var vendt mot dem, og han ut-ryddet dem av leiren til siste mann. ^{15 Mos 2,14.15} AO2 11.1

I disse årene ble folket stadig minnet om at de var under guddommelig tukt. Under opprøret ved Kadesj hadde de forkastet Gud, og han hadde midlertidig forkastet dem. De hadde misligholdt pakten med ham, og derfor kunne de heller ikke motta paktens tegn—omskjærelsen. At de ville vende tilbake til slaveriet i Egypt, viste at de var uverdige til friheten, Derfor skulle de heller ikke feire påsken som var innstiftet til minne om utfrielsen fra trelldommen. AO2 11.2

Men helligdomstjenesten var uttrykk for at Gud ikke helt hadde glemt sitt folk. Han sørget hele tiden for dem. Moses omtalte årene i ørkenen på denne måten: «Herren din Gud har jo velsignet deg i alt du har foretatt deg. Han har sørget for deg på vandringen gjennom den store ørkenen. I førti år har Herren din Gud vært med deg, og du har ikke manglet noen ting.» ^{25 Mos 2,7} AO2 11.3

Sangen som levittene fremførte, og som Nehemja har skrevet ned, gir en levende skildring av Guds omsorg for Israel, selv i de årene da han hadde forkastet dem: «Men du var Uke barm-hjertig og forlot dem ikke i ørkenen. Skystøtten vek ikke fra dem om dagen, men ledet dem på veien; og ildstøtten vek ikke fra dem om natten, men lyste opp veien der de skulle gå. Du rettledet dem med din gode And, du gav dem manna til mat og lot dem få vann når de var tørste. Du sorget for dem i førti år.... Klærne deres ble ikke utslitt, og føttene hovnet ikke opp.» ^3Neh9,19-21 AO2 11.4

Ørkenvandringen skulle ikke bare være en straffedom for folkets opp* rør og misnøye, men skulle også tjene til å oppdra den kommende slekt og forberede den til å dra inn i løftets land. Derfor sa Moses: «Herren din Gud vil oppdra deg som en mann oppdrar sin sønn.» «Kom i hu hvor-dan Herren din Gud førte deg hele veien disse førti år i ørkenen, fordi han ville ydmyke deg og prøve deg for å få vite hva som bodde i ditt hjerte, om du ville holde hans bud eller ikke. Han ydmyket deg og lot deg sulte. Så gav han deg manna, en mat som verken du eller dine fedre kjente til. Slik ville han la deg forstå at mennesket ikke lever bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Herrens munn,» ^{45 Mos 8,5.2.3.}  AO2 11.5

«Herren fant ham i ødemarken, i den tomme ørken med ulende lyder. Han vernet ham og sørget for ham og voktet ham som sin øyesten.» «I all deres trengsel var det ingen trengsel. Hans egen engel frelste dem. I sin kjærlighet og medlidenhet løste han dem ut. Han løftet dem opp og bar dem alle dager fra gammel tid av.» ^{55 Mos 32,10; Jes63,9} AO2 12.1

Det eneste vi hører om deres opp-hold i ørkenen, er tilfeller av opp-stand mot Herren. Korahs opprør førte til at fjorten tusen israelitter ble drept. Det forekom også tilfeller av forakt for Guds myndighet. AO2 12.2

En gang hendte det at sønnen til en israelittisk kvinne og en egypter fra de fremmede folkeslag som hadde fulgt med israelittene fra Egypt, forlot sin anviste plass i leiren. Han gikk inn på israelittenes område og påstod at han hadde rett til å slå opp teltet der. gMen dette var forbudt, for etterkommere av egypterne var avskåret fra felles skapet inntil tredje generasjon. Det oppstod et motsetningsforhold mellom ham og en israelitt, og da saken ble henvist til domstolen, tapte han. Han ble rasende og forbannet dommeren, og i diskusjonens hete spottet han Guds navn. Straks ble han ført frem for Moses. På et tidligere tidspunkt var det blitt bestemt at «den som forbanner sin far eller mor, skal dø». ^{62 Mos 21,17} Men det var ikke sagt hvordan et tilfelle som dette skulle behandles. AO2 12.3

Forbrytelsen var så graverende at man mente det var nødvendig med et spesielt påbud fra Gud. Mannen ble holdt i varetekt inntil Herrens avgjø-relse forelå. Gud selv felte dommen, og den gikk ut på at overtrederen ble ført utenfor leiren og steinet. AO2 12.4

De som hadde vært vitne til man-nens synd, la hendene på hodet hans og bekreftet at anklagen mot ham var sann. De kastet så de første stemene, og folket som stod omkring, tok del i fullbyrdelsen av dommen. AO2 12.5

Deretter ble det kunngjort en lov med henblikk på lignende forseelser: «Når noen forbanner sin Gud, fører han synd over seg. Og den som spotter Herrens navn, skal dø; hele me-nigheten skal steine ham. Enten han er innflytter eller født i landet, skal han steines når han spotter Herrens navn.» ^{73 Mos 24,15.16} AO2 12.6

Noen vil innvende at en kjærlig og rettferdig Gud aldri ville anvende så streng straff for ubetenksomme ord uttalt i opphisselse. Men både kjær-ligheten og rettferdigheten krever at det gjøres helt klart hvilken stor svnd det er å tale ondt om Gud. Gjengjeldelsen over den første som ble grepet i en slik synd, ville tjene som advarsel til andre om at Guds navn må holdes i ære. Hvis denne mannens synd ikke ble straffet, ville andre bli demoralisert, og det ville føre til at mange mistet livet. AO2 12.7

De fremmede som drog ut fra Egypt sammen med israelittene, var årsak til stadig fristelse og besvær. De lot som om de hadde gitt opp avgudsdyrkelsen og tjente den sanne Gud. Men den oppdragelse og undervisning de hadde fatt i sine tidligere år, hadde formet deres vaner og natur, og de var mer eller mindre fordervet av avguderi og ringeakt for Gud, Det var gjerne de som oppviglet folk, og som var de første til å klage. De gjennomsyret leiren med sine avguderiske vaner og sine bebreidelser mot Herren. AO2 13.1

Kort etter at folket hadde dratt inn i ørkenen igjen, fant det sted et tilfelle av sabbatsovertredelse som var meget alvorlig på grunn av spesielle forhold. Kunngjøringen om at Gud ville gjøre Israel arveløs, satte folket i opprørsstemning. Rasende over å bli utestengt fra Kanaan bestemte en av dem seg for å trosse det Gud hadde bestemt, ved å overtre det fjerde bud, og han gikk ut for å sanke ved på sabbaten. AO2 13.2

Under ørkenvandringen var det strengt forbudt å tenne ild på sabbaten. Men dette forbudet skulle ikke gjelde i Kanaan, der det barske klimaet ofte ville gjøre det nødvendig å tenne bål. Men i ørkenen hadde de ikke behov for å gjøre opp varme. Denne mannen gjorde seg skyldig i en egensindig og overlagt overtredelse av det fjerde bud. Han syndet ikke i tankeløshet eller uvitenhet, men i trass. AO2 13.3

Mannen ble grepet på fersk gjerning og ført frem for Moses. Det var allerede blitt kunngjort at sabbatsovertredelse skulle straffes med døden. Men det var ikke sagt noe om hvordan straffen skulle fullbyrdes. Moses la saken frem for Herren, og han fikk dette pålegg: «Mannen må dø. Hele menigheten skal steine ham utenfor leiren.» ^{84 Mos 15,35} Gudsbespottelse og bevisst sabbatsovertredelse ble straffet på samme måte, for begge forseelsene var i like stor grad uttrykk for ringeakt for Guds myndighet. AO2 13.4

Mange i vår tid hevder at sabbaten som ble gitt ved skapelsen, var en jødisk ordning. De påstår at hvis den skal holdes hellig, må overtredelse medføre dødsstraff. Men gudsbespottelse ble straffet på samme måte som sabbatsovertredelse. Betyr det at også det tredje bud bare gjaldt jødene? Påbudet om dødsstraff gjaldt det tredje, femte, ja, nesten alle de ti bud like meget som det fjerde. Selv om overtredelse av Guds lov i dag kanskje ikke resulterer i fysisk straff, erklærer Gud i sitt ord at syndens lønn er døden. Men når dommen til sist skal fullbyrdes, vil man oppdage at døden rammer dem som overtrer Guds hellige bud. AO2 13.5

Hver uke gjennom alle de førti år i ørkenen ble folket minnet om sin hellige plikt til å holde sabbaten. Det skjedde ved miraklet med mannaen. Men tilmed dette fikk dem ikke til å være lydige. Selv om de ikke våget å begå en så åpenlys og dristig overtre-delse som den som resulterte i en slik håndgripelig straff, var de likegyldige med å holde det fjerde bud. AO2 13.6

Gud sier gjennom sin profet: «Mine hviledager vanhelliget de.» ^{9Esek 20,13-24} Dette var en av grunnene til at det første slektledd av ørkenvandrere ikke fikk komme inn i løftets land. Men deres etterkommere lærte ikke noe av dette. Gud hindret dem ikke i å komme inn i Kanaan. Men på grunn av deres store likegyldighet overfor sabbaten kunngjorde Gud at de ville bli spredt blant hedningene etter at de hadde bosatt seg i løftets land. AO2 14.1

Fra Kadesj vendte israelittene tilbake til ørkenen, og da tiden for ørkenoppholdet endelig tok slutt, kom de i den første måneden i samlet flokk til Sin-ørkenen, og de slo seg ned i Kadesj. ^{104 Mos 20,1} Der døde Mirjam, og der ble hun gravlagt. Dette ble skjebnen for en milliontallig skare som med store forhåpninger hadde dratt ut av Egypt. På bredden av Rødehavet hadde de sunget og danset i glede for å feire Herrens seier. Men de endte sin livslange vandring i en ørkengrav. Synden hadde hindret dem i å få drikke av velsignelsens beger. Ville det neste slektledd ta lærdom? AO2 14.2

«Likevel fortsatte de å synde og trodde ikke på hans under. ... Når han drepte noen, søkte de ham, da vendte de om og spurte etter Gud. De tenkte på at Gud er deres klippe, at Den Høyeste Gud er deres forløser.» Likevel søkte de ikke Gud i oppriktighet. De bad nok om hans hjelp når fienden plaget dem, men «i sitt hjerte holdt de ikke fast ved ham, de var ikke tro mot hans pakt. Men han var barmhjertig; han tilgav synden og gjorde ikke ende på dem. Gang på gang holdt han vreden tilbake Han husket at de bare var mennesker, et vindpust som farer av sted og blir borte». ^{11Sal 78,32-39} AO2 14.3