29.—Fredløs

Etter at David hadde felt Goliat, satte Saul seg imot at han fikk dra hjem igjen, og beholdt ham hos seg. Jonatan kjente seg straks knyttet til David, «og han fikk ham så kjær som sitt eget liv». De to sluttet en pakt med hverandre om å stå sammen som brødre, og kongens sønn tok av seg kappen og gav den til David, og likedan krigsklærne, sverdet, buen og beltet. David ble betrodd et stort ansvar, men han bevarte sitt beskjedne vesen og vant både folkets og kongehusets sympati. AO2 227.1

David drog ut i krigen, og han hadde lykken med seg i alle de oppdrag Saul gav ham. Derfor satte Saul ham over krigsfolket. David var både klok og pålitelig, og det var tydelig at Gud vel-signet ham. Til tider innså Saul at han selv ikke var skikket til å lede Israel, og han følte at det ville være betryggende for nasjonen å ha en ved siden av seg som ble veiledet av Herren. Dessuten håpet Saul at hans forbindelse med David ville gi ham beskyttelse. Når Herren foretrakk David og beskyttet ham, trodde Saul at han selv var mer trygg når han hadde ham med seg i krig. AO2 227.2

Det var Guds forsyn som hadde knyttet David til Saul. Ved hoffet ville David tilegne seg kunnskaper som han kom til å få bruk for når han selv skulle overta kongemakten. Det ville også hjelpe ham til å vinne folkets tillit. De prøver og skiftende kår han ble utsatt for på grunn av Sauls fiendtlige holdning, ville få ham til å føle seg avhengig av Gud og til å stole helt og fullt på ham. Vennskapet mellom David og Jonatan var også et ledd i Guds plan, for det tjente til å redde livet til Israels fremtidige konge. I alt dette la Gud tingene slik til rette at hans planer både med David og Israel ble til virkelighet. AO2 227.3

Men Sauls vennlige holdning overfor David varte ikke lenge. Da de to vendte tilbake etter kampen mot filisterne, hendte det at kvinnene gikk ut fra alle byene i Israel for å møte kong Saul med sang og dans, med trommer, gledesrop og spill. En gruppe sang: «Saul slo tusener,» mens en annen gruppe svarte: «Men David har slatt titusener.» AO2 227.4

Sjalusiens onde ånd snek seg inn i kongens sinn. Han var rasende fordi kvinnene i sin sang opphøyet David mer enn ham selv. I stedet for å undertrykke sin misunnelse, viste han sin karaktersvakhet ved å utbryte: «De gir David æren for titusener, men meg bare for tusener. Nå mangler det bare at han får kongedømmet.» AO2 228.1