Loading…
4.—Da festningsverkene falt
Etter at israelittene hadde tatt veien sørover rundt Edom, drog de nordover igjen med kurs for løftets land. Reiseruten førte nå over en vidstrakt høyslette der det blåste en kjølig, frisk vind fra fjellene. Det var en kjærkommen forandring fra den tørre dalen de før hadde reist gjennom, og med friskt mot kjempet de seg videre. AO2 35.1
Etter at de hadde gått over Seredbekken, drog de videre på østsiden av Moabs land, for befalingen lød: «Du skal ikke gå til kamp mot moabittene og ikke angripe dem. Jeg vil ikke la deg få noe av deres land, for Ar har jeg gitt Lots sønner til eiendom.» Det samme ble gjentatt når det gjaldt ammonittene som også var etterkommere av Lot. AO2 35.2
Herfra bar det videre nordover, og snart nådde Israels hærskarer amorittenes land. Dette sterke og krigerske folket bodde opprinnelig i den sørlige delen av Kanaan. Men da folketallet økte, gikk de over Jordan-elven, førte krig mot moabittene og la under seg en del av deres landområde. Her slo de seg ned og hersket suverent over hele landet fra Arnon og nordover så langt som til Jabbok. Den reiseruten israelittene ønsket å følge til Jordan, førte midt gjennom dette området. AO2 35.3
Moses sendte et vennlig budskap til amorittkongen Sihon som oppholdt seg i hovedstaden. «La meg få dra gjennom landet ditt! Jeg skal holde meg på veien og ikke vike av til høyre eller venstre. Den maten jeg trenger, skal jeg kjøpe av deg for penger, og drikkevannet du gir meg, skal jeg betale for. Jeg vil bare gå til fots gjen-nom landet.» AO2 35.4
Svaret var et bestemt nei, og amoritthæren ble sendt ut for å stanse israelittene. Den veldige hæren skremte israelittene som ikke var forberedt på å gå til kamp mot disse velutrustede og veldisiplinerte styrkene. Fienden hadde fordelen av å være krigsvant, så menneskelig sett ville det snart være ute med israelittene. AO2 35.5
Men Moses holdt blikket festet på skystøtten. Han oppmuntret folket med at tegnet på Guds nærvær fremdeles var med dem. Samtidig påla han dem å gjøre alt som stod i menneskelig makt for å forberede seg på krig. Fienden var ivrig etter å begynne kampen, sikre på at de ville utslette de dårlig forberedte israelittene. Men han som eier alle land, hadde befalt Israels leder: «Bryt nå opp, dra av sted og gå over Arnon-elven! Se, jeg gir amoritten Sihon, kongen i Hesjbon, og landet hans i dine hender. Ta fatt på erobringen og gå til kamp mot ham! Fra i dag av vil jeg la redsel og frykt for deg komme over alle folk under himmelen. Bare de hører om deg, skal de skjelve av skrekk for deg.» AO2 35.6
Disse nasjonene ved grensen til Kanaan ville blitt spart om de ikke hadde trosset Herren og satt seg imot israelittenes fremmarsj. Herren hadde vært god og langmodig også mot disse hedningefolkene. Da Abraham i et syn hadde fått se at hans ætt, israelittene, skulle være utlendinger i et fremmed land i Fire hundre år, gav Herren ham dette løfte: «I det fjerde slektledd skal de komme hit igjen; for amorittenes syndeskyld har ennå ikke fylt sitt mål.» 11 Mos 15,16 AO2 36.1
Amorittene var avgudsdyrkere som hadde forfeilet sitt liv på grunn av ondskap. Likevel sparte Gud dem i fire hundre år for å gi dem et umiskjennelig bevis på at han var den eneste sanne Gud, himmelens og jordens skaper. De kjente til alle de mirakler han had-de gjort da han førte israelittene ut av Egypt. Det manglet ikke beviser. De kunne ha lært å kjenne sannheten hvis de bare hadde villet avstå fra av-gudsdyrkelse og umoral. Men de forkastet lyset og holdt fast på avgudene. AO2 36.2
Da Herren for annen gang førte sitt folk til grensen av Kanaan, fikk disse hedenske folkeslag igjen bevis på hans makt. De så at Gud var med Israel da de vant over kong Arad og kanaaneerne, og da han ved et mirakel reddet dem som holdt på å dø av slangebitt. Da israelittene ble nektet å dra gjennom Edom, og i stedet måtte velge den lange og vanskelige ruten langs Rødehavet, viste de aldri noen fiendtlig holdning eller gjorde skade på liv eller eiendom når de drog gjennom Edom, Moab og Ammon. AO2 36.3
Da de nådde frem til grensen mot amorittene, bad de om tillatelse til å dra gjennom landet. De lovte å overholde de samme regler som hadde bestemt deres samkvem med andre folkeslag. Men da amorittkongen avslo denne høflige henvendelsen, og i stedet gjorde hæren kampklar, var ondskapens beger fullt, og Gud ville nå gripe inn og tilintetgjøre dem. AO2 36.4
Israelittene gikk over Arnon-elven og rykket frem mot fienden. Det ble kamp, og Israels hær seiret. De utnyttet situasjonen og hadde snart erobret hele amorittenes landområde. Det var høvdingen over Herrens hær som hadde vunnet over sitt folks fiender. Han ville ha gjort det samme trettiåtte år tidligere, om bare israelittene hadde stolt på ham. AO2 36.5
Fylt med håp og mot rykket Israels hær videre frem. Det bar hele tiden nordover, og snart kom de til et land der deres mot og tillit til Gud kunne settes på prove. Foran dem lå det sterke og folkerike kongedømmet Basan, der det fantes mange store festningsbyer som selv i dag vekker verdens beundring. Seksti byer var det med høye murer og med porter og bommer, foruten en stor mengde landsbyer. Husene var bygd av store, svarte stein av slike dimensjoner at de kunne motstå ethvert angrep med datidens krigsredskaper. AO2 36.6
Landet var fullt av skumle huler, svimlende stup, bergkløfter og fjellfestninger. Innbyggerne i landet, som nedstammet fra en kjempeslekt, var så store og sterke og så beryktet for vold og grusomhet at de var en skrekk for alle folkene omkring. Kongen i landet, som hette Og, utmerket seg for sin størrelse og djervhet, selv blant et folk av kjemper. AO2 37.1
Men skystøtten beveget seg fremover, og Israels hærskarer fulgte etter og nådde frem til Edre’i, der kjempekongen og hæren hans ventet på dem. Han hadde vært omhyggelig i valg av slagmark. Byen Edre’i lå i utkanten av et høydedrag som hevet seg bratt fra sletten nedenunder, og var dekket av forrevne, vulkanske klipper. Den var bare tilgjengelig langs smale, bratte stier som var nesten ufremkommelige. I tilfelle av nederlag kunne hæren hans gjemme seg mellom de mange klippeblokkene i dette øde landska-pet der fremmede umulig kunne forfølge dem. AO2 37.2
Sikker på seieren rykket kongen med en stor hær ut på den åpne sletten. Samtidig lød det utfordrende hånsord fra sletten ovenfor, der tusenvis av soldater rustet med spyd stod klar til kamp. Da israelittene fikk øye på kjempeskikkelsen som raget høyt over alle soldatene, og så den veldige hæren som omgav ham, og den tilsynelatende uinntagelige festningen der tusener av soldater hadde gått i stilling, var det mange som skalv av frykt. Men Moses var rolig og besluttsom, for Herren hadde sagt om kongen av Basan: «Vær ikke redd for ham! Jeg gir både ham og hele hans hær og hans land i dine hender. Du skal gjøre med ham som du gjorde med amorittkongen Sihon, som bodde i Hesjbon.» AO2 37.3
Den urokkelige troen hos lederen gjorde at folket fikk tillit til Gud. De satte hele sin lit til ham, og han sviktet dem ikke. Hverken kjemper eller befestede byer, mektige hærer eller fjellfestninger kunne stå seg mot høvdingen over Herrens hær. Det var Herren som ledet felttoget, tok motet fra fienden og sikret seieren for israelittene. Den veldige kongen og hæren hans ble tilintetgjort, og israelittene erobret snart hele landet. Slik forsvant dette merkelige folket som hadde gitt seg urett og avskyelig avgudsdyrkelse i vold. AO2 37.4
Da Gilead og Basan ble erobret, var det mange som husket begivenhetene ved Kadesj nesten førti år tidligere, som hadde ført til at israelittene ble dømt til den langvarige ørkenvandringen. De så at rapporten speiderne hadde gitt om løftets land, var korrekt. Byene var meget store og omgitt av murer. Sammenlignet med kjempene som bodde der, var israelittene bare dverger. Men de forstod også at fedrenes skjebnesvangre feilgrep var at de ikke hadde stolt på Guds makt. Dette hadde hindret dem fra straks å dra inn i landet. AO2 37.5
Da de første gang forberedte seg på å dra inn i Kanaan, var det ikke forbundet med så store vanskeligheter som nå. Gud hadde lovt sitt folk at han ville dra foran og kjempe for dem, hvis de bare ville lyde ham. Han ville også sende vepser som skulle drive innbyggerne ut av landet. På det tidspunktet hadde folkene enda ikke begynt å frykte for israelittene, og hadde ikke gjort nevneverdige forberedelser for å stanse deres fremrykning. Men da Herren denne gangen bød dem rykke frem, ble de møtt av våkne og mektige fiender, og måtte hamle opp med store og veltrente styrker som var parat til å stanse dem. AO2 38.1
I kampen mot Og og Sihon ble folket stilt overfor den samme prøven som deres fedre da de sviktet så totalt. Men prøven var hardere nå enn første gang Herren befalte folket å rykke frem. Vanskelighetene var meget storre enn da de første gang nektet å etterkomme befalingen om å gå i Herrens navn. Slik prøver Gud fremdeles sitt folk. Hvis de svikter, fører han dem tilbake til det samme punkt, og denne gangen blir prøven hardere og vanskeligere enn første gang. Slik fortsetter det inntil de består prøven. Dersom de fremdeles er opprørske, fjerner han lyset og lar dem bli i mørke. AO2 38.2
Israelittene husket nå hvordan de en gang tidligere var blitt slått og hadde mistet flere tusen mann da de drog i krig. Men da hadde de dratt ut stikk i strid med Guds vilje. De hadde gått til krig uten Moses, han som Gud hadde utpekt som deres leder, uten skystøtten som var symbolet på Guds nærvær, og uten paktkisten. Men nå var Moses med dem, og han styrket dem og talte håp og tro. Guds Sønn, skjult i skystøtten, gikk i spissen, og den hellige kisten ble ført frem sammen med hæren. AO2 39.1
Denne erfaringen har noe å lære oss. Israels mektige Gud er også vår Gud. Vi kan stole fullt og fast på ham, og hvis vi etterkommer hans på-legg, vil han hjelpe oss på en like tydelig måte som han hjalp sitt folk i gammel tid. AO2 39.2
Hvert eneste menneske som prøver å følge pliktens vei, vil til tider bli plaget av tvil og vantro. Somme tider vil veien bli så fylt med tilsynelatende uoverstigelige hindringer at det tar motet fra dem som gir etter for mismot. Men til slike sier Gud: Gå frem! Gjør din plikt for enhver pris! Vanskelighetene som synes så overveldende, og som fyller sinnet med frykt, vil forsvinne når du går frem på lydighetens vei og ydmykt stoler på Gud, AO2 39.3