42.—Syndens konsekvens

En av hovedårsakene til Salomos ødselhet og tyranniske atferd var at han ikke lenger tok det så nøye med å praktisere selvoppofrelse. AO2 352.1

Da Moses ved foten av Sinai-fjellet kunngjorde Guds påbud: «La dem så reise en helligdom for meg, og jeg vil bo midt iblant dem,» reagerte israelittene ved å gi de nødvendige gaver. «Siden kom de, alle som kjente seg tilskyndet til det, alle som hadde trang til det, og bar fram gaver for Herren til arbeidet på møteteltet.» Det var nødvendig med store og omfattende forberedelser før helligdommen kunne reises. Det trengtes store mengder av de mest kostbare materialer, men Herren var bare interessert i frivillige gaver. «Av hver den som kjenner trang til det, skal dere ta imot en gave til meg.» Slik lød påbudet som Moses formidlet til menigheten. ^{12 Mos 25,2.8; 35,21} Helligelse til Gud og et offervillig sinnelag var den viktigste forutsetning når det gjaldt å reise en bolig for Den Høyeste. AO2 352.2

Det ble også appellert til offerviljen da David påla Salomo å bygge templet. David kom med denne utfordring til den store forsamlingen: «Hvem er nå villig til å fylle sine hender med gaver og komme til Herren i dag?» ^{21 Krøn 29,5} Meningen var at denne oppfordring om helligelse alltid skulle holdes levende hos dem som oppførte templet. AO2 352.3

Da helligdommen i ørkenen skulle bygges, utrustet Gud noen utvalgte personer med spesiell dyktighet og visdom. Moses sa til israelittene: «Herren har kalt Besalel, sønn av Uri, Hurs sønn, av Juda stamme og fylt ham med ånd fra Gud, med visdom, innsikt og kunnskap og med evne til alle slags håndverk. ... Evne til å lære opp andre har Herren gitt både ham og Oholiab, Akisamaks sønn, av Dans stamme. Han har utrustet dem med dyktighet til å utføre alle slags treskjæring, kunstvevning, broket vevning med fiolett, purpurrødt og karmosinrødt ullgarn og fint lingarn, og alminnelig vevning. De skal tenke ut og lage alle slags kunstferdige arbeider.» ^{32 Mos 35,30-35; 36,1} Himmelske vesener samarbeidet med dem som Gud selv hadde valgt. AO2 352.4