44.—Guds plan med Israel

Da Gud kalte Abraham til å dra bort fra sin slekt som var avgudsdyrkere, og bosette seg i Kanaan, var det for å gi alle folk på jorden del i himmelens beste gaver. Herren sa til ham: «Jeg vil gjøre deg til et stort folk; jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort. Du skal bli til velsignelse!» ^{11 Mos 12,2} Det var et ærefullt oppdrag Abraham ble kalt til: å være stamfar til det folket som i århundrer skulle forvalte Guds sannhet og formidle den til verden — de som skulle bringe velsignelse til alle folkeslag gjennom Messias som det var gitt løfte om. AO2 371.1

Menneskene var i ferd med å glemme den sanne Gud. Deres sinn var formørket av avgudsdyrkelse. Guds bud som er «hellig, rett og godt», ^{2Rom 7,12} erstattet de med lover som passet med deres egne grusomme og selviske ønsker. Likevel tilintetgjorde Gud dem ikke. Han ville gi dem anledning til å lære å kjenne ham gjennom sin menighet. Hans plan gikk ut på at gudsbildet skulle gjenopprettes i mennesket ved hjelp av de etiske prinsipper hans folk åpenbarte. AO2 371.2

Guds lov skulle holdes i hevd og hans myndighet opprettholdes. Det var Israels folk som fikk dette store og edle oppdrag. Gud skilte dem ut fra verden for å kunne betro dem dette hellige verv. Israel skulle ta vare på hans lov, og gjennom dem skulle kunnskapen om ham holdes levende blant menneskene. På den måten skulle himmelens lys skinne i en verden som lå i mørke, og en røst skulle lyde som oppfordret alle mennesker til å oppgi avguderiet og tjene den levende Gud. AO2 371.3

Gud førte sitt utvalgte folk ut fra Egypt «med stor kraft og sterk hånd». «Da sendte han Moses, sin tjener, og Aron som han hadde utvalgt. De gjorde tegn fra Gud i folket og undergjerninger i hamittenes land.» «Han truet Sivsjøen, og den ble tørr; gjennom havdypet førte han dem som på stepper.» ^{32 Mos 32,11; Sal 105,26.27; 106,9} Gud fridde dem ut av slaveriet for å føre dem til et godt land — et land som han i sitt forsyn hadde beredt til dem som et tilfluktssted mot fiender. Han ville ta dem til seg og omslutte dem med sine evige armer. Til gjengjeld for hans godhet og nåde skulle de opphøye hans navn og herliggjøre det på jorden. AO2 371.4

«Herrens del ble hans eget folk, Jakob ble hans arvelodd. Herren fant ham i ødemarken, i den tomme ørken med ulende lyder. Han vernet ham og sørget for ham og voktet ham som sin øyesten. Som en ørn får ungene til å fly fra redet og svever over dem, slik bredte han ut sine vingefjær, tok og bar ham på sine vinger. Herren alene førte ham, ingen fremmed gud var med ham.» ^{45 Mos 32,9-12} Slik tok han israelittene til seg for at de kunne bo i Den Høyestes skygge. På mirakulos måte var de blitt bevart fra ørkenvandringens farer og ble til sist bosatt i løftets land som et favorisert folk, AO2 372.1

I en lignelse har Jesaja gitt en grU pende skildring av kallet til Israel og den opplæring de fikk for å kunne re-presentere Gud i verden og bære frukt i all god gjerning. AO2 372.2

«Jeg vil synge en sang om min venn, min kjære venns sang om hans vingård. En vingård hadde min venn i en fruktbar bakke. Han grov den om og renset den for stein og plantet edle vintrær i den. Han bygde et vakttårn i hagen og hogg ut en vinpresse der. Nå ventet han å høste gode druer, men besk var frukten den bar.» ^5Jes5,1.2 AO2 373.1

Gjennom det utvalgte folket hadde Gud til hensikt å gi hele menneskeheten del i sine velsignelser. «For vingården til Herren, Allhærs Gud, det er Israels hus,» forkynte profeten, «og folket i Juda er hagen». ^{6Jes 5,7} AO2 373.2

Til dette folket ble Guds ord betrodd. De ble hegnet om av forskriftene i hans lov — sannhetens, rettferdighetens og renhetens evige normer. Lojalitet mot disse normene skulle være deres vern, for det ville redde dem fra å ødelegge seg selv med syndige vaner. På samme måten som med tårnet i vinhagen plasserte Gud det hellige templet midt i landet. AO2 373.3

Kristus var deres lærer. Slik som han hadde vært med dem i ørkenen, ville han fortsatt undervise og veilede dem. 1 ørkentabernaklet og i templet dvelte hans herlighet i den hellige sjekina over soningsstedet, og hele tiden åpenbarte han sin kjærlighet og sitt tålmod for deres skyld. Gjennom Moses åpenbarte Gud sin hensikt for dem, og klarla vilkårene for deres fremgang. «For du er et hellig folk for Herren din Gud.» «Deg har Herren din Gud valgt ut blant alle folk på jorden til å være hans eiendomsfolk.» ^{75 Mos 7,6} AO2 373.4

«I dag har du fått bekreftet av Herren at han vil være din Gud. Han har sagt at du skal gå på hans veier, holde hans forskrifter, bud og dommer og adlyde ham. Samtidig har Herren latt deg stadfeste at du vil være hans eiendomsfolk, slik som han har sagt deg, og at du vil holde alle hans bud. Han vil sette deg høyt over alle folk han har skapt, til pris og ære og pryd, og du skal være et hellig folk for Herren din Gud, som han har sagt.» ^{85 Mos 26,17-19} AO2 374.1

Israels folk skulle eie hele det land-området som Gud utpekte for dem. De folk som ikke ville tilbe og tjene den sanne Gud, skulle fordrives. Men Guds hensikt var at mennesker skulle bli dradd til ham når de lærte ham å kjenne, ved at Israel åpenbarte ham for dem. AO2 374.2

Evangeliet skulle være en innbydelse til hele verden. Gjennom undervisningen i offertjenesten skulle Kristus løftes opp for alle folkeslag, og de som tok imot ham, skulle leve. Alle som i likhet med kanaaneerkvinnen Rahab og moabittkvinnen Rut vendte om fra avgudsdyrkelse og tilbad den sanne Gud, skulle tilhøre hans utvalgte folk. Etter hvert som Israels folk vokste i antall, skulle grensene utvides til å omfatte hele verden. AO2 374.3

Men det gamle Israel fullførte ikke Guds hensikt. Herren sa: «Jeg plantet deg som et edelt vintre, en helt igjennom ekte plante. Hvordan er du da blitt forvandlet til villskudd, et uekte vintre?» «Og nå, Jerusalems borgere og dere menn i Juda: Døm i denne saken mellom meg og min vingård! Hva var det mer å gjøre med hagen som jeg ikke alt hadde gjort? Hvorfor bar den så besk en frukt, når jeg ventet meg gode druer? Nå skal jeg la dere få vite hva jeg vil gjøre med vingården min. Jeg tar bort gjerdet, så den beites av, jeg river ned muren, så den tråkkes ned. Slik vil jeg legge den øde. Den skal ikke skjæres og hakkes mer, men torn og tistel skal gro. Og jeg vil befale skyene at de ikke skal sende regn over den. ... Han ventet rett — men se, det ble blodig urett! Han ventet rettferd — men hør, det ble skrik!» ^{9Jer 2,21; Jes 5,3-7} AO2 374.4

Gjennom Moses hadde Herren kunn-gjort for folket hva som ville bli følgen av troløshet. Hvis de nektet å holde hans pakt, ville de bryte livsforbindelsen med Gud og miste hans velsignelse. I visse perioder rettet folket seg etter advarslene, noe som resulterte i at det jødiske folk ble rikt velsignet, og nabofolkene med dem. Men som oftest glemte de Gud og tapte av syne sitt høye kall som hans representanter. De unnlot å utføre den tjenesten han ventet av dem, og lot være å gi sine medmennesker åndelig veiledning og et verdig eksempel. De ville selv ha frukten av den vingården som de var satt til å forvalte. Deres begjærlighet og grådighet gjorde at tilmed hedningene foraktet dem. Den hedenske verden fikk dermed en forkjært oppfatning av Guds natur og hans lover. AO2 374.5

Med en fars tålmod bar Gud over med sitt folk. Han prøvde å mane og rettlede dem, dels ved å vise dem barmhjertighet og dels ved å ta sin barmhjertighet tilbake. Tålmodig påtalte han deres synder og ventet på at de skulle innse sin sanne tilstand. Han sendte profeter og budbærere til vingårdsforvalterne for å kreve sin rett, men i stedet for å ta godt imot disse sendebudene som hadde innblikk og åndelig kraft, ble de behandlet som fiender. Vingårdsforvalterne forfulgte og drepte dem. Gud sendte så andre budbærere, men de fikk samme behandling, bare med den forskjell at vingårdsforvalterne nå la for dagen et enda mer innbitt hat. AO2 375.1

Mens jødene var i eksil og Gud holdt sin velvilje tilbake, var det mange som gikk i seg selv. Men da folket hadde vendt tilbake til løftets land, gjentok de forfedrenes feilgrep og kom i strid med nabofolkene. Profetene som Gud sendte for å rette på de herskende onder, ble møtt med den samme mistro og forakt som de tidligere sendebud. Etter som århundrene gikk, ble vingårdsforvalternes skyld stadig større. AO2 375.2

Israelittene foraktet det gode vintreet som den guddommelige vingårdsmannen hadde plantet høyt og fritt i landet deres, og kastet det til sist over muren. De brakk det i stykker og tråkket på det i håp om at de hadde ødelagt det for godt. Men vingårdsmannen fjernet vintreet og gjemte det. Han plantet det ut igjen, men på den andre siden av muren, så stammen ikke lenger var synlig. Grenene hang inn over muren, og kvister kunne podes inn i det. Men selve stammen var nå utenfor menneskers rekkevidde så de ikke lenger kunne skade den. AO2 375.3

Av særlig betydning for Guds menighet i dag, som er vingårdens vokter, er de budskaper med råd og formaning som profetene har formidlet for å klarlegge hans evige plan med menneskene. Hans kjærlighet til den fortapte menneskeslekten, og den planen han har lagt for å frelse den, kommer her klart til uttrykk. Historien om hvordan Gud kalte Israel, deres seire og nederlag, hvordan de på ny fikk oppleve Guds velvilje, hvordan de forkastet vingårdens herre, hvordan frelsesplanen blir gjennomført ved hjelp av en gudfryktig minoritet som alle paktsløftene skal opp-fylles på — dette har vært grunntonen i Guds budskaper til hans menighet gjennom profetene i de århundrer som har gått. Og Guds budskap dl hans menighet i dag — til dem som dyrker hans vingård som trofaste forvaltere — er nøyaktig det samme som det som ble gitt gjennom profeten i gammel tid: «Den dagen skal de si: Syng om den herlige vingård! Det er jeg, Herren, som vokter den og stadig vanner den. Jeg vokter den både dag og natt for at ikke noen skal skade den.» ^{10Jes 27,2.3} AO2 375.4

Israel må sette sin lit til Gud. Blant alle nasjoner og folkeslag er vingårdens herre nettopp i ferd med å samle den dyrebare frukten som han så lenge har ventet på. Snart vil han komme til sitt eget folk, og på denne gledens dag vil hans evige hensikt med Israel bli endelig oppfylt, «I dager som kommer skal Jakob slå rot, Israel skal vokse og blomstre og fylle hele verden med frukt.» ^{11Jes 27,6} AO2 376.1