7.—Moses tar avskjed

Herren fortalte Moses at tiden snart var inne til å innta Kanaan. Idet den gamle profeten stod på fjellet og så ut over Jordan og løftets land, var det med dyp interesse han betraktet sitt folks arv. Var det mulig at dommen over ham fordi han hadde syndet ved Kadesj, likevel kunne tilbakekalles? Med dypt alvor bad han: «Herre vår Gud, du har fra første stund latt din tjener se din storhet og din sterke hånd. Finnes det i himmelen og på jorden en gud som kan gjøre slike gjerninger og storverk som du? La meg nå få komme over og se det gode landet på den andre siden av Jordan, dette vakre fjell-landet og Libanon.» AO2 61.1

«Det er nok,» lød svaret. «Tal ikke mer til meg om dette! Gå opp på toppen av Pisga-fjellet og vend blikket mot vest og nord og sør og øst. Se deg omkring, for du skal aldri komme over Jordan.» ^{15 Mos 3,24-27} AO2 61.2

Uten å mukke bøyde Moses seg for det som Gud hadde bestemt. Hans store bekymring gjaldt nå Israel. Hvem ville føle en like stor byrde for deres ve og vel som han? Fra dypet av sitt hjerte bad han: «Herre, du Gud som rår over ånden i hver levende skapning, du må sette en annen mann over folket, en som kan gå foran dem når de går ut og inn, som kan være deres fører på utferd og hjemvei, så Herrens folk ikke skal være som en saueflokk uten gjeter.» AO2 61.3