8.—Gravferd uten følge

I hele Guds handlemåte med sitt folk ser vi de mest slående beviser på at hans kjærlighet og barmhjertighet går hånd i hånd med hans strep upartiske rettferdighet. Israels er et eksempel på dette. Gud hadde gitt dem store velsignelser. Hans godhet mot dem er illustrert på denne gripende måten: «Som en ørn får ungene til å fly fra redet og svever over dem, slik bredte han ut sine vingefjær, tok og bar ham på sine vinger. Herren alene førte ham.» Likevel straffet han dem raskt og bestemt for deres synd. AO2 68.1

Guds grenseløse kjærlighet ble åpenbart da han gav sin enbårne Sønn for å frelse den fortapte mennes-keslekten. Kristus kom til denne verden for å åpenbare sin Fars natur for menneskene, og hans handlemåte var preget av guddommelig ømhet og medlidenhet. Likevel sier Kristus selv: «Sannelig, jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå.» ^{1Matt 5,18} AO2 68.2

Den samme stemmen som tålmodig og kjærlig ber synderen om å komme til Gud og få tilgivelse og fred, vil på lommens dag si til dem som forkaster hans nåde: «Gå fra meg, dere som er forbannet.» Bibelen fremstiller ikke bare Gud som en kjærlig far, men også som en rettferdig dommer. Selv om han gleder seg over å vise barmhjert og «tilgir synd og skyld og brott», lar han «ikke den skyldige slippe straff».^{2Matt 25,41; 2 Mos 34,7} AO2 68.3

Han som styrer alle nasjoner, hadde sagt at Moses ikke skulle føre Israels folk inn i det gode landet, og selv de inderligste bønner fra Guds tjener kunne ikke endre denne avgjørelsen. Moses visste at han måtte dø, men hans omsorg for Israel avtok ikke et øyeblikk. Trofast hadde han gjort sitt ytterste med å forberede folket på å overta arven som var lovt. Gud gav Moses og Josva beskjed om å gå bort til møteteltet mens skystøtten flyttet seg over inngangen. Her ble Josva høytidelig innsatt som folkets leder. AO2 68.4

Moses’ gjerning som leder for Israel var slutt, men fremdeles glemte han seg selv i sin interesse for folket. Mens folket var samlet, sa han til sin etter-følger som en hellig oppmuntring i Guds navn: «Vær modig og sterk! Det er du som skal føre israelittene inn i det landet jeg med ed har lovt dem. Jeg skal være med deg.» Så vendte Moses seg til de eldste og folkets ledere og påla dem å være trofaste og rette seg etter den veiledning han hadde gitt dem fra Gud. AO2 68.5

Mens folket så på den gamle mannen som snart skulle forlate dem, var det med dyp takknemlighet de husket hans faderlige omhu, hans vise råd og hans utrettelige slit. Ofte når deres synder hadde gjort dem fortjent til Guds rettferdige straff, hadde Moses gått i forbønn for dem og avverget straffedommen. En følelse av samvit-tighetsnag gjorde ikke sorgen mindre smertefull. Med bitterhet tenkte de på at det var deres egen ondskap som hadde provosert Moses til å synde, så han nå måtte dø. AO2 69.1

Da Israel mistet den høyt aktede lederen, virket det som en hardere straff enn en hvilken som helst refs de ville blitt utsatt for dersom Moses hadde levd videre og fortsatt sin gjer-ning. Gud ville ha dem til å innse at de ikke måtte legge så store vanskeligheter i veien for den fremtidige lederen, som de hadde gjort for Moses. Herren taler til sitt folk gjennom sine velsignelser. Men hvis de ikke verdsetter dem, trekker han dem tilbake for å få folket til å innse sin synd og vende om til ham med hele sitt hjerte. AO2 69.2

Samme dag sa Gud til Moses: «Gå opp på Abarim-fjellet, på fjellet Nebo. ... Se ut over Kanaan, det landet jeg vil gi israelittene til eie. Og på fjellet som du går opp på, der skal du dø og gå til dine frender.» I lydighet mot Guds påbud hadde Moses ofte forlatt leiren når Gud ønsket å samtale med ham. Men denne gangen skulle han ut i et nytt og ukjent ærend. Han måtte dra av sted for å overgi sitt liv i Skaperens hender. AO2 69.3

Moses visste at han skulle dø alene. Ingen jordisk venn ville få være hos ham i hans siste stund. Det var noe ukjent og fryktinngytende han stod overfor, og som han vek tilbake for. Det verste var at han skulle skilles fra det folket som han hadde elsket og hatt omsorg for, det folket som han så lenge hadde knyttet sin interesse og sitt liv til. Men han hadde lært å stole på Gud, og med usvekket tro overlot han seg selv og folket i hans varetekt. AO2 69.4

For siste gang stod Moses sammen med sitt folk. Igjen hvilte Guds Ånd over ham, og i det mest opphoyede og gripende språk uttalte han en velsig-nelse over hver av stammene. Til slutt uttalte han en velsignelse over dem alle: AO2 69.5

«Ingen er som Jesjuruns Gud. Han farer fram over himmelen og kommer deg til hjelp, han rir på skyene i sin velde. En bolig er den eldgamle Gud, her nede er hans evige armer. Han drev fienden bort for deg og sa: «Bare rydd ham ut!» Siden bor Israel trygt, Jakobs kilde har fred i et land med korn og vin, hvor duggen drypper fra himmelen. Salig er du, Israel. Hvem er som du? Du er et folk som får hjelp fra Herren, ditt vernende skjold og ditt veldige sverd. Dine fiender skal krype for deg, mens du går fram over deres høyder.» AO2 69.6