9.—Gjennom elven på bar bunn

Israelittene sørget dypt da de mistet sin leder. Tretti dager ble satt til side for å ære hans minne med spesielle guds-tjenester. Først da han var borte, fattet de fullt ut verdien av hans vise råd, hans faderlige omsorg og faste tro. Med en ny og dypere forståelse tenkte de på den verdifulle undervisning han hadde gitt dem mens han levde. AO2 77.1

Moses var død, men hans innflytelse levde videre. Den skulle fortsette og stadig fornyes i folkets sinn. Minnet om hans hellige, uselviske liv ville lenge bli husket. Med sin stille, overbevisende kraft skulle det påvirke også dem som ikke ville rette seg etter det han sa mens han levde. På samme måte som solstrålene opplyser fjelltoppene lenge etter at selve solen har sunket bak fjellene, vil de rene, hellige og gode menneskenes handlinger lyse i verden lenge etter at de selv er gått bort. Deres gjerninger, deres ord og eksempel vil leve evig. «Evig er minnet om rettskaffen mann.» ^{1 Sal 112,6} AO2 77.2

Selv om folket sørget dypt over sitt store tap, visste de at de ikke var latt alene. Over møteteltet lå skystøtten om dagen og ildstøtten om natten, som en forsikring om at Gud ville være deres veileder og hjelper dersom de ville rette seg etter hans bud. AO2 77.3

Josva var nå Israels anerkjente leder. Han var hovedsakelig kjent som en krigsmann, og hans evner og egen-skaper var særlig verdifulle i denne perioden av folkets historie. Han var modig, besluttsom, utholdende, rask, ubestikkelig, og uselvisk i sin omsorg for dem han hadde ansvar for. Fremfor alt hadde han en levende tro på Gud. AO2 77.4

Slik var den mannen som Gud hadde valgt til å føre Israel inn i løftets land. Under ørkenvandringen hadde Josva vært Moses’ høyre hånd. Han var still-ferdig og beskjeden i all sin ferd, urok-kelig når andre vaklet, fast bestemt på å hevde sannhet og rett selv om det var farlig. Han hadde vist seg skikket til å etterfølge Moses endog tør Gud kalte ham til oppgaven. AO2 77.5

Med stor uro og mistro til seg selv så han frem til oppgaven som ventet. Men frykten forsvant cia Gud gav ham denne forsikring: «Jeg vil være med deg, likesom jeg var med Moses. Jeg slipper deg ikke og svikter deg ikke. Vær mo-dig og sterk! For du skal hjelpe dette folket til å vinne det landet som jeg med ed lovte deres fedre å gi dem.» «Hvert sted dere setter foten på, gir jeg dere.» Til Libanons høyder i det fjerne, til havet i vest og til Eufrat i øst — hele landet skulle de få. AO2 77.6

Til dette løfte ble det føyd et pålegg: «Vær bare modig og sterk, og legg vinn på å leve etter hele den loven som Moses, min tjener, bød deg å holde.» Herren hadde sagt: «Du skal alltid ha denne loven på tungen og grunne på den både dag og natt, så du legger vinn på å leve etter alt det som er skrevet i lovboken. Da skal du ha hell med deg hvor du ferdes, og alt skal lykkes for deg.» «Vik ikke av fra den, verken til høyre eller venstre, så skal du ha lykke med deg i all din ferd.» AO2 78.1

Israelittene lå fremdeles i leir på øst-siden av Jordan. Elven var den første hindring før de kunne innta Kanaan. «Gjør deg nå klar til å gå over Jordan, du og hele dette folket, inn i det landet som jeg vil gi israelittene.» Dette var Guds første påbud til Josva. De fikk ikke vite hvordan de skulle krysse el-ven. Men Josva visste at Gud ville gjøre det mulig for folket å gjennomføre alt han påla dem, og tillitsfullt begynte han å forberede fremrykningen. AO2 78.2

Noen få kilometer bortenfor elven — tvers overfor Israels leir — lå den store byen Jeriko som var sterkt befestet. Denne byen var faktisk nøkkelen til hele landet, og den lå som en veldig hindring for israelittenes videre fremrykning. Josva sendte derfor to unge menn inn i byen for å skaffe opplysninger om innbyggerne, om ressursene og om størrelsen på festningsverkene. Inn-byggerne var redde og mistenksomme og holdt hele tiden vakt. Dette gjorde at israelittene var i stor fare. Men Rahab, en kvinne i Jeriko, reddet dem med fare for sitt eget liv. Til gjengjeld lovte speiderne å beskytte henne når byen ble inntatt. AO2 78.3

Utsendingene reddet seg ut av byen og kom tilbake med denne meldingen: «Herren har gitt hele landet i våre hen-der, og alle som bor der, skjelver av frykt for oss.» Folk i byen hadde sagt til dem: «Vi har hørt hvordan Herren tørket ut vannet i Sivsjøen foran dere da dere drog ut av Egypt, og hva dere gjorde med de to amorittkongene på den andre siden av Jordan, Sihon og Og, som dere slo med bann. Da vi hørte om det, ble vi helt motløse, og nå er det ingen som våger å møte dere. For Herren deres Gud er Gud både oppe i himmelen og her nede på jorden.» AO2 78.4

Det ble nå gitt ordre om å forberede fremrykningen. Folket skulle sørge for mat for tre dager, og hæren skulle gjø-res kampklar. Alle gikk helhjertet inn for lederens planer og forsikret ham om sin tillit og støtte: «Alt det du har befalt oss, skal vi gjøre, og overalt hvor du sender oss, vil vi gå. Likesom vi ad-lød Moses i ett og all, slik vil vi adlyde deg. Måtte Herren din Gud være med deg, likesom han var med Moses.» AO2 78.5

Folkeskaren forlot leiren i akasielundene ved Sjlttlm og drog ned til bredden av Jordan. Alle visste at uten Guds hjelp kunne de ikke ha noe håp om å komme over elven. Dette var om våren, og på denne årstiden var det umulig å krysse elven på de vanlige vadestedene, fordi snøsmeltingen i fjellene fikk elven til å gå over sine bredder. AO2 78.6

Gud ønsket at overgangen over Jor-dan skulle skje ved et mirakel. På hans oppfordring bød Josva folket å hellige seg. De skulle avstå fra all synd og kvitte seg med all ytre urenhet, «for i morgen vil Herren gjøre underfulle ting blant dere». Paktkisten skulle bæres foran folket. Når de så at prestene flyttet kisten — tegnet på Guds nærvær — fra plassen midt i leiren og bar den ned mot elven, skulle de bryte opp og følge etter. AO2 79.1

Det var nøyaktig forutsagt hvordan overfarten skulle foregå. Josva beskrev det på denne måten: «Av dette skal dere skjønne at den levende Gud er midt iblant dere, og at han vil drive bort for dere ... kanaaneerne. ... Paktkisten som tilhører hele jordens herre, skal gå foran dere ut i Jordan.» AO2 79.2

Til fastsatt tid begynte fremmarsjen. Prestene gikk foran og bar kisten på skuldrene. Folket hadde fått beskjed om å holde seg i noe over en halv kilo-meters avstand bak den. Alle fulgte spent med idet prestene beveget seg ned mot elvebredden. Folket så hvordan de med faste skritt bar den hellige kisten ned mot den virvlende elvestrømmen inntil føttene berørte vannet. I samme øyeblikk stanset elven ovenfor, mens vannet nedenfor rant videre så elveleiet kom til syne. AO2 79.3

På Guds befaling gikk prestene ut til midten av elven. Der ble de stående mens hele folket gikk ned i elveleiet og over på den andre siden. På den måten ble det gjort klart for hele Israel at den makten som stanset vannmassene i Jordan, var den samme som hadde åpnet Rødehavet for fedrene førti år tid-ligere. Da hele folket var kommet over, ble også paktkisten båret over til vest-bredden. Ikke før hadde de brakt den i sikkerhet og satt foten på tørt land, så fosset det oppdemmede vannet nedover lik en uregjerlig flom. AO2 79.4

Fremtidige slekter skulle ikke være uten vitnesbyrd om dette store mirakel. Mens prestene som bar paktkisten, fremdeles stod midt i Jordan, gikk tolv menn ned i elveleiet. De var på forhånd blitt utpekt til dette. Like ved stedet der prestene stod, tok hver av dem en stein og bar den over til vestbredden. Disse steinene skulle settes opp som et minnesmerke ved den første leirplassen på den siden av elven. Folket fikk pålegg om å fortelle sine barn og barnebarn hvordan Gud hadde utfridd dem. Eller som Josva sa: «Dette gjorde han for at alle folk på jorden skulle skjønne at Herrens hånd er sterk, og for at dere alle dager skal frykte Herren deres Gud.» AO2 79.5

Dette mirakel betydde meget så vel for israelittene som for deres fiender. For Israel var det en forsikring om at Gud fortsatt ville være med dem og be-skytte dem. Det var et bevis på at han ville arbeide for dem gjennom Josva, slik han hadde gjort gjennom Moses. En slik forsikring var nødvendig for å styrke motet hos dem når de begynte å innta landet. AO2 79.6

Det var denne umåtelige oppgaven som forti år tidligere hadde gjort fed-rene motløse. Herren hadde sagt til Josva før de krysset Jordan: «Fra i dag av vil jeg gjøre deg stor i hele Israels øyne. De skal forstå at jeg er med deg, likesom jeg var med Moses.» Dette løf-tet ble oppfylt ganske snart. «Den dagen gjorde Herren det slik at israelittene fikk stor aktelse for Josva. Så lenge han levde, hadde de like stor ærbødighet for ham som de hadde hatt for Moses.» AO2 81.1

Denne åpenbaring av Guds makt skulle også øke folkenes frykt for Israel, og dermed gjøre det lettere for israelittene å vinne en fullstendig seier. Da amorittkongene og kanaaneerkongene fikk vite at Gud hadde stanset vannet i Jordan for Israels folk, ble de grepet av frykt. Israelittene hadde al-lerede slått de fem kongene i Midjan, likeså den mektige amorittkongen Sihon, foruten Og, kongen av Basan. Og etter at de nå hadde krysset den strie Jordan-elven i den verste flomtiden, ble folkene som bodde omkring, slått av skrekk. For kanaaneerne og for hele Israel og for Josva selv var dette et avgjørende bevis på at den levende Gud, himmelens og jordens konge, var med sitt folk, og at han ikke ville svikte eller forlate dem. AO2 81.2

Israels første leirplass i Kanaan lå et lite stykke fra Jordan. Josva sørget for at hele folket ble omskåret. Mens isra-elittene lå i leir ved Gilgal, holdt de påske der. Omskjærelses-ritualet hadde ikke vært praktisert siden opprøret ved Kadesj. Dette hadde vært et stadig vit-nesbyrd for Israel om at pakten med Gud var brutt, for omskjærelsen var paktssymbolet. Påsken, som var inn-stiftet til minne om utfrielsen fra Egypt, var heller ikke blitt feiret. Det var på grunn av Herrens misnøye med at folket hadde villet vende tilbake til det landet der de hadde vært treller. Men nå skulle Israel ikke lenger være forkastet. AO2 82.1

Enda en gang anerkjente Gud dem som sitt folk. Paktstegnet ble gjenopp-rettet, og alle israelitter som var født i ørkenen, ble omskåret. Herren sa til J os va: «I dag har j eg veltet av dere van-æren fra Egypt.» Som en hentydning til dette ble leirstedet kalt Gilgal — «å velte». AO2 82.2

Hedenske nasjoner hadde hånet Her-ren og hans folk fordi israelittene hadde unnlatt å innta Kanaan straks etter utgangen av Egypt, slik de hadde regnet med. Fienden hadde gledet seg fordi Israel hadde vandret omkring i ørkenen så lenge. Hånlig hadde de antydet at deres Gud ikke var i stand til å føre dem inn i løftets land. Men nå hadde Herren vist sin makt og sin omsorg for folket ved å bane vei gjennom Jordan, og fienden kunne ikke lenger håne dem. AO2 82.3

Om kvelden den fjortende dagen i måneden feiret de påske på sletten ved Jeriko. Og dagen etter spiste de av lan-dets grøde; usyret brød og ristet korn spiste de den dagen. Fra den tid ble det slutt på mannaen. Da israelittene nå kunne spise av landets grøde, fikk de ikke mer manna. Allerede samme året spiste de av det de dyrket i Kanaan. De lange år i ørkenen var slutt, og Israel kunne endelig sette foten på Kanaans jord. AO2 82.4