14.—På valgets skillevei

Erobringskrigene var slutt, og Josva hadde trukket seg tilbake til sitt fred-fulle hjem i Timnat-Serah. Lang tid var gått, og Herren hadde latt Israel få ro for alle sine fiender rundt om-kring. Josva, som nå var langt oppe i årene, kalte hele Israel sammen, de eldste, høvdingene, dommerne og til-synsmennene. AO2 113.1

Det var gått noen år siden folket hadde bosatt seg i de områdene de var blitt tildelt, og nå begynte de samme synder å florere som Israel tidligere var blitt straffet for. Josva merket at alderdommen begynte å ta på kreftene, og han var klar over at arbeidsdagen snart var slutt. Men tanken på folkets fremtid gjorde ham urolig. Det var med en sterkere interesse enn den som en far føler, at han talte til folket som samlet seg omkring sin aldrende leder. «Dere har selv sett alt det Herren deres Gud har gjort mot disse folkeslagene like for øynene på dere. For det var Herren deres Gud som kjempet for dere.» AO2 113.2

Kanaaneerne var riktignok blitt undertvunget. Likevel hadde de fremdeles en betydelig del av det lan-det som Israel hadde fått løfte om. Josva formante folket til ikke å slå seg til ro og glemme Herrens pålegg om å gjøre det helt av med disse avgudsdyrkende nasjoner. AO2 113.3

Israelittene var stort sett trege med å fullføre oppdraget om å drive hed-ningene ut av landet. Stammene hadde spredt seg til sine respektive områder. Hæren var blitt oppløst, og det ble be-traktet som et vanskelig og tvilsomt foretagende å gjenoppta krigen. Men Josva sa rett ut: «Herren deres Gud vil selv jage folkene bort og drive dem ut for dere, så dere kan ta landet fra dem, slik som Herren deres Gud har lovt. Vær nå sterke og faste! Legg vinn på å leve etter alt det som er skrevet i Mose lovbok. Vik ikke av til hoyre eller venstre!» AO2 113.4

Josva minnet folket om at de selv hadde sett hvordan Gud trofast hadde oppfylt sine løfter i den utstrekning de hadde rettet seg etter betingelsene. «Dere skal da vite og aldri la det gå dere av minne at ikke ett av de gode løfter Herren gav dere, har slått feil. Alt har gått i oppfyllelse. Ikke ett ord slo feil.» På samme måte som Herren hadde oppfylt sin e løfter, ville han også virkeliggjøre sine advarsler. «Men likesom dere har fått alt det gode Herren deres Gud lovte dere, vil Herren også la all den ulykken han varslet, komme over dere, helt til han får utryddet dere fra det gode landet som han gav dere.» AO2 113.5

Satan fører mange bak lyset med den besnærende teori at Gud elsker sitt folk så høyt at han unnskylder deres synd. Han påstår at advarslene fra Gud skal tjene en bestemt hensikt i hans moralske styreform, men at han aldri vil gjøre alvor av dem. I hele sin handlemåte med sine skapninger har Gud opprettholdt rettferdighetens prinsipper ved å åpenbare syndens sanne natur og at den alltid fører til ulykke og død. AO2 114.1

Betingelsesløs syndstilgivelse har aldri eksistert og vil heller aldri gjøre det. Det ville være det samme som å oppgi de prinsipper for rettferd som danner grunnvollen for Guds ledelse, noe som ville fylle universet med frykt. Gud har tydelig pekt på følgene av synd. Hvordan kunne vi være sikre på at Guds løfter ville bli oppfylt, dersom hans advarsler ikke var sanne? Den såkalte velvilje som tilsidesetter rettferdigheten, er ikke velvilje, men svakhet. AO2 114.2

Gud er livgiveren. Fra begynnelsen har alle hans lover tatt sikte på å tjene livet. Men synden brøt forstyrrende inn i den orden Gud hadde grunnlagt, og harmonien ble brutt. Så lenge synden eksisterer, er lidelse og død uunngåelig. Det er bare fordi gjenløseren har båret syndens forbannelse i vårt sted, at mennesket kan ha håp om å unngå dens uhyggelige følger. AO2 114.3

Før Josva døde, kalte han igjen stammehøvdingene sammen i Sikem. Ikke noe annet sted i hele landet gjemte så mange hellige minner. Det fikk dem til å tenke på pakten Gud hadde opprettet med Abraham og Jakob, og deres egne høytidelige løfter da de drog inn i Kanaan. Her stod de to fjellene Ebal og Garisim som tause vitner om de løfter som de nå var samlet for å fornye i nærvær av sin gamle leder som snart skulle dø. AO2 114.4

Overalt så de beviser på det som Gud hadde gjort for dem. Han hadde gitt dem et land de ikke selv hadde opparbeidet, byer de ikke hadde bygd, og vingårder og olivenlunder de ikke hadde plantet. Enda en gang minnet Josva dem om Israels historie og regnet opp Guds store velsignelser, for at alle skulle bli klar over hans kjærlighet og nåde og få lyst til å tjene ham «helhjertet og trofast». AO2 114.5

Under Josvas ledelse ble paktkisten ført opp fra Sjilo. Det var en høytidelig anledning. Dette symbolet på Guds nærvær ville forsterke det inntrykk Josva ønsket å gjøre på folket. Etter at han hadde minnet dem om Guds godhet, oppfordret han dem i Guds navn til å velge hvem de ville tjene. I noen grad ble avgudsdyrkelsen fremdeles praktisert i det skjulte. Nå forsøkte Josva å få dem til å treffe en beslutning som ville gjøre slutt på denne synd i Israel. «Men har dere imot å tjene Herren, så velg i dag hvem dere vil tjene.» AO2 114.6

Josva ønsket å få dem til å tjene Gud, ikke av tvang, men av fri vilje. Kjærlighet til Gud er selve grunnlaget for all sann religion. Å tjene ham bare i håp om lønn eller av frykt for straff gagner ikke. Åpent frafall ville ikke være mer avskyelig for Gud enn hyk-leri og en ytre form for gudsdyrkelse. AO2 115.1

Den aldrende lederen bad folket inntrengende om grundig å overveie det han hadde lagt frem for dem, og bli klar over om de virkelig ønsket å leve på samme måte som de fordervede og avguderiske nabofolkene. Hvis de ikke brydde seg om å tjene Herren, han som var kilden til all kraft og velsignelse, måtte de nå velge hvem de ville tjene — «enten de gudene som fedrene deres dyrket», og som Abraham ble kalt til å forlate, «eller gudene til amorittene som hadde det landet dere bor i». AO2 115.2

Amorittenes guder hadde ikke kunnet beskytte de folk som tilbad dem. På grunn av sine avskyelige og nedverdigende synder var den onde nasjonen blitt tilintetgjort, og Guds folk hadde fått det gode landet de en gang hadde hatt. Det ville være tåpelig av Israel å velge de guder som det hadde kostet amorittene livet å dyrke. Derfor sa Josva: «Jeg og min ætt, vi vil tjene Herren.» Folket ble grepet av den samme hellige nidkjærhet som preget lederen, og de svarte uten å nøle: «Det skal aldri skje at vi går bort fra Herren og dyrker andre guder!» AO2 115.3

Da svarte Josva: «Dere makter ikke å tjene Herren; for han er en hellig Gud. Han er en nidkjær Gud, som ikke bærer over med deres overtredelser og synder.» Før det kunne bli noen varig reformasjon, måtte folket bli klar over at i egen kraft ville det være helt umulig for dem å være lydige mot Gud. De hadde overtrådt hans lov. Den dømte dem som lovbrytere, men tilbød ikke noen utvei. Så lenge de stolte på sin egen styrke og sin egen rettferdighet, var det umulig for dem å oppnå syndstilgivelse. De kunne ikke oppfylle kravene i Guds fullkomne lov, og deres forsikringer om at de ville tjene ham, var derfor ingenting verd. Det var bare ved tro på Kristus at de kunne få syndstilgivelse og motta kraft til å lyde Guds lov. De måtte slutte å stole på sine egne prestasjoner for å bli frelst. De måtte stole helt og fullt på den lovede frelsers fortjeneste om de skulle bli godtatt av Gud. AO2 115.4

Josva prøvde å få tilhørerne til å veie sine ord nøye, og unngå å love noe som de ikke var innstilt på å hol-de. I dypt alvor gjentok de det de hadde sagt: «Nei! Herren vil vi tjene.» Under høytidelige former bekreftet de at de hadde valgt Herren, og gjentok enda en gang troskapsløftet: «Herren vår Gud vil vi tjene, og hans ord vil vi lyde.» AO2 115.5

Den dagen sluttet Josva en pakt med folket i Sikem og satte lov og rett for dem. Deretter skrev han et paktsdokument og la det ved siden av paktkisten sammen med lovboken. Han reiste også en steinstøtte og uttalte: «Se, denne steinen skal være et vitne mot oss; for den har hørt hvert ord som Herren talte til oss. Den skal vitne mot dere, så dere ikke fornekter deres Gud.» Så lot Josva folket fare, hver til sin eiendom. AO2 115.6

Josvas gjerning for Israel var slutt. Han hadde «fulgt Herren helt». I Bibelen er han omtalt som «Josva, Nuns sønn, Herrens tjener». Det edleste vitnesbyrd om ham som folkets leder er omtalen av den slekt som høstet frukten av hans arbeid: «Israelittene tjente Herren så lenge Josva levde, og så lenge de ennå var i live, de gamle som levde lenger enn Josva.» AO2 116.1